Dalen Villmarksenter

Hest og turisme

JENTA VÅR…….

 

Overraskende og uventet startet en kamp på liv og død grytidlig fredags morgen.

Sno Jenta løfter hodet høyt oppi fjellsida her..spisser ørene…et vrinsk!

Langt nedi dalen skramler en hestehenger seg oppover i nattetimene, er det mulig…er hun tilbake?

Sno Jenta løfter det stolte hodet og vrinsker høyt tilbake!

Hester snakker sammen, det er klart. Og vrinskene i hengeren langt nedi bakkene, er ikke til å ta feil av.

I sprudlende gjensynsglede setter hun i gang en kraftfull feiende galopp langs etter gjerdet så molla skvetter bak henne.

I hengeren er Lilla..det er Sno Jentas uadskillelige bestevenninne. De har alltid vært sammen og ble for første gang adskilt i fjor høst når Lilla skulle til østlandet å være rideskolehest gjennom vinteren og frem til nå.

 Maj Lena smiler av vrinskene som gjaller i fjellsida og ser frem til å geleide Lilla inn på frodig sommerbeite sammen med Jenta.

Gjensyn er spesielt blant hester. Vennskapelige bånd knyttes ekstra hardt og derfor er det så vakkert og fint å se dem gjenforenes igjen.

Å se Jenta så glad og forventingsfull når hengeren åpnet seg er så flott, og der, der er hun..Jippi..hun er tilbake!

Slik avsluttes natt til fredag..lykkelig harmonisk og fint!

 

Grytidlig lørdags morgen har vi flere hesteoppdrag.

Sno Jenta er selvskreven. Nå skal hun bli småkjendis sammen med 2 av våre andre hester. NRK skal følge oss med hestene hele dagen når vi skal kløve brynestein fra bruddet i fjellsida oppe ved Eidsborg og ned til dalbunnen for avlevering til et vikingskip på Dalen som skal frakte steinene ut i den vide verden. Sno Jenta er som vanlig lederhest og bærebjelke til krevende jobber.

Vi er veldig tidlig i gang her… og med grimer i hånda tusler jeg ganske så morgenfrisk nedover mot jordet og forventer å se de to fjordinger stå sammen som harmonisk erter ris, klar for å jobbe. I stedet for ser jeg Sno Jenta ligge på bakken, med Lilla ved siden av seg..stående?..noe er galt!

I løpet av få timer har hun pådratt seg tarmslyng eller kolikk. Kampen er i gang umiddelbart!

Vi får henne på beina..opp på tunet..inn med slange..renset parafin..tiden løper…

Hun må gå..og gå..og gå..eneste håp er å holde henne i gang, hun må ikke legge seg igjen.

Etter mange timer er kampen over… hun legger seg sliten og oppgitt… blir hjulpet det siste stykket..Det tyngste skuddet noensinne blir avfyrt.. snille mørke kloke øyne vendes innover mot evigheten!

 

Tungsinnet råder her, dette var så brått, uventet og grusomt.

Jenta vår var verdt sin vekt i gull og diamanter selv om hun var flere hundre kilo!

Utvilsomt den snilleste hest vi noen gang har vært borti. Man kan nok si og mene mye om en hest, men bøker og historier dokumenterer utallige ganger at mennesker og hest knyttes sammen, vi er så hjertens enig.

  

Å benytte hesten som et arbeidsredskap er givende og gir mange utfordringer.

En må spille på lag for å lykkes, og når man oppnår det sammen, ja så dyrkes et litt spesielt vennskap som er vanskelig å forklare.  

 

Jenta vår var en slik hest. Hun var helt komplett!

Hun har vært med på det meste, bidratt til så mye. Med sin arbeidsvariasjon behersket hun alle utfordringer lekende lett, nesten så lett at vi kunne gå i fella å forvente det samme av alle de andre!

Flere hundre mennesker har funnet roen og hestelykken akkurat på hennes rygg. Alle de usikre, de som i utgangspunktet ikke vil eller tør, fikk gjennom Jenta føle selvtilliten og tryggheten vokse fra første skritt. Hennes sindighet og rolige væremåte fikk selv den verste tvileren til å være helt enig.

Siste rytter på Jenta var nylig naturfotografen Frank Simonsen fra Danmark. Totalt uerfaren og skrekkslagen bare ved tanken, sto han med sin skrøpelige kropp og hadde Jenta som eneste mulighet til å kunne fotografere langt oppi fjellsida. Motvillig lot han seg overtale med fotografiske sukkerbiter i tankene. Rart med lidenskap som overvinner frykt.

På telefonen kunne man høre familiemedlemmer le høyt over havet og helt hit, de var jo nærmest i muntert sjokk og det var jo utenkelig at denne familiefaren kunne plassere seg på en hest. Lidenskapen til foto og motivene som lokket der oppe førte til at han brøt personlige grenser.

 

Når den vellykka fotoøkten var over, var det ingen tvil om at det var Jenta som hadde gitt Dansken det dypeste inntrykket. Hun ble videre knipset med takknemlige klikk mange ganger , og Frank fortalte med stor troverdighet at hun overgikk den fotografiske lykke som utspant seg der oppe, og at han vurderte å anskaffe seg hest når han kom hjem!

Akkurat slik var Jenta!  Hun var den som skapte overbevisende sinnsro på den største skeptikeren.

For oss var Jenta totalt problemfri på absolutt alle tenkelige måter, og det er litt sjelden i hesteverden.

Hun var den som gikk først i 17mai toget, hun var den som sto blant tutende musikkkorps og folkemengde for å ta imot kanalbåtene, hun var den som kjørte selveste nissen og hadde ørten jubelskrikende småbarn på lasset. Hun fikk tømmer ut av skogen, og fraktet tunge jegerbytter ned fra bratte fjellsider og sparte mennesker for flere liter svette.  Hennes siste jobb for oss, var å kløve flere hundre kilo saltsteiner i myrlendt terreng fra kvelden og hele natta i regn og blåst.

 

Vi kunne omtrent peke på hengeren..og hun gikk inn… klar for å holde balansen gjennom svingete bakker, på vei til neste oppdrag..for oss.

Hun var den vi kunne slippe tømmene hvor som helst, hun jobbet for og med oss, og vi er helt sikre på at det var nettopp det hun ville.

Vi vet at vi høyst sannsynlig aldri vil oppleve en slik fullkommen hest. Kanskje kan vi håpe på en som ligner, men hun står i en helt spesiell glans… helt alene… Jenta vår….

 

 

Du er her: Hjem Hest og turisme JENTA VÅR…….