Dalen Villmarksenter

Hund, jakt, fiske

RINGEN ER SLUTTET!

”Der er ”Køddefjell” sier Såvi med et lite lurt glimt i det ene øyet(han har bare et som virker)

Så står vi der…5 småbarske mannfolk og nyter synet av en storslått kødd i eventyrlandskap som bader i morgensol.

Tidlig vår skjer frisering og samtidig en helsjekk på sauens ve og vel. Ganske så imponerende å se erfarne klippere håndtere blytunge Åsensauer som om de skulle være fjærlette bomulls dotter.

Effektiviteten og antallet som blir snauklipt i løpet av noen få timer er nesten ufattelig. Stemningen er positiv som vanlig, og det er vel kanskje naturlig når snøen er i smeltemodus og nytt liv ulmer i jordsmonnet. 5-6 personer er i sving under klipping og ullsortering, der arbeidsmiljøet preges av muntlige svingslag i alle retninger etterfulgt av latterkuler.

Så litt senere er det hele i gang, og det er ganske så idyllisk med nye liv på rekke og rad. Væren vi satte inn til sauene rundt desember hadde tydeligvis gjort jobben. I og med at nesten hele flokken er annengangsfødende, så ble nye liv skapt forholdsvis problemfritt og fint.

Det gir liksom et fint landskapsbilde når sauene tusler rundt med nysgjerrige og lekne lam rundt seg.

I fjor ventet frodige beiter på de nybakte mødrene, i år var det knapt en spire som hadde strukket hals over jordsmonnet.

Dermed ble det nødløsning fra en godhjertet kollega som stilte et stort og frodig område i lavlandet til disposisjon. Som ganske så nye sauebønder skjønte vi ganske så tydelig at det å kjøre mødrene først ned, for så å fange lammene, var en ganske så tåpelig løsning på transporten. Spretne som fjellharer skvatt de rundt mens de brekte forfjamset etter sine kidnappete mødre.

Sauene nede i dalføret brølte så det ga gjenklang i fjellsidene og gjenforening var overveldende når de omsider kunne legge munnen rundt melkesprengte jur.

Så bærer det etter hvert til fjells. Alle gjerder er borte og det er bare å beite seg av gårde hvor de vil.

Det må nok være ganske så befriende å tusle rundt i enorme områder å bare drive livsnyteri i flere måneder. For gode avlssauer som kjenner rytmen, må det være utrolig fint å bli lesset av hengeren og vite hva som venter.

Fjellet blir dermed deres hjem frem til månedskiftet august- september. Flere saltstasjoner er plassert strategisk til i fjellet, og som om ikke det er nok, så er flere av dem utstyrt med radiosendere som fører til at bonden kan sitte hjemme på PCen å følge sauens beitemønster.

Da får en viktig oversikt over beitemønsteret og samtidig et varsel hvis sauen står mistenkelig lenge på samme sted som er ganske klare indikasjoner på at noe er galt!

Hestene får litt lufting i fjellet samtidig som en får et lite overblikk over stemningen på det frodige fjellbeitet. Det er ikke annet enn behagelig å ri i vakkert landskap å besiktige bjelleklagen i fjellsidene.

Så kommer tiden da alle skal hjem igjen.

Sauesanking er blitt et kjærkomment høydepunkt og en slags markering på at en ny årstid begynner.

Det er rundt 11-12 hundre sauer som skal hentes ned fra fjellet og det er jo en betydelig oppgave og selv om ivrige familiemedlemmer hjelper til, så må likevel topptrimmede fjellvante medhjelpere leies inn.

 Spesielt kjekt er det at mange av de samme blir med hvert år og får seg erfaring med jobben og ikke minst så blir de lokalkjente i fjellheimen som er til veldig stor nytte under sankingen.

Hester blir brukt på de øverste områdene og der det kreves mest gåing. De firbente kommer seg kjapt over store avstander og fjellet er ganske så oversiktlig og veldig godt egnet for hester. Det er plenty med utfordringer underveis, så her må en ha en del rideerfaring for å kunne være effektiv.

 

Vi var 4 hester i år, og fjellet viste seg fra sin beste side. Ofte ser vi småflokker med reinsdyr og vi får også et ganske så godt innblikk over årets rypebestand. Det å ri oppi himmelvelvet på denne måten med utsikt overalt i nydelig og vindstille vær, er optimalt og utrolig vakkert. Vi rir da rett opp tidlig om morgenen og sanker lokalt der oppe, og stuer sauene inn i et dalføre, før vi utpå avtalt tidspunkt, sender sauene ned over åskammen og ned til Drivbu, der resten av sankegjengen står klare for å følge dem videre ned til hovedhegna.

Jaktradio blir brukt konstant og det er ikke bare sau samtalene dreier seg om. Alt fra politikk til farge på underbuksa blir kommentert. Det blir mye fliring og småkjappe ordvekslinger som krydrer dagen mellom svetteøktene.

Kikkert og god hørsel for å lokalisere bjelleklang er til god hjelp under sankingen.

Såvi er sankesjef og ser til tider ufattelig godt med det ene øyet, og når ørevoksen er borte, ja da slipper ingen sau unna. Jeg lar meg imponere stadig vekk over lokalkjennskap og spissferdighetene hans.

Knut Rønningen er sankesjef med godt hundetekke. Bordercollie på hver sin side og løser vrange sauefloker lekende lett.

 Jeg har alltid latt merke til at han klapper sauene ofte og synes det var fint å se en så kjærtegnende bonde med så kroppslig gjensynsglede, det var helt til at jeg skjønte at det var ikke vennskaplige koseklapp.

 Han benytter nemlig enhver anledning til å sjekke kjøttremsa på lammeryggen som åpenbart bestemmer vekta på regningsbunken. Han er også veldig opptatt av sauens fasong og eksteriør, noe som er avgjørende for fremtidig avl.

Det er mange oppgaver under sankingen og samarbeidet med denne gjengen er usedvanlig godt synes nå jeg. De fleste familiemedlemmer stiller opp og det er plenty med variert jobb for alle som vil bidra.

Tallak er sankesjef og løser også innviklete sauefloker med den rustne ringreven Bonzo.

Å få se en god gjeterhund i sving er imponerende. Rutinert og erfaren som han er, så blir sauene geleidet akkurat hvor en vil.

Etter en liten uke sanking, så begynner nok en krevende og artig jobb.

Nå skal alle sauene gjennom vekta og sorteres. Det er nå tallenes klare tale kommer frem, og videre avsløringer om hvor gode mødrene har vært. Vi er mange under denne jobben og hver en enkel sau skal geleides ganske så ufrivillig gjennom systemet. I fjor sto til knes i gjørme og pøsregn, og det er helt klart at en søkkvåt sau er betydelig tyngre å håndtere enn en knusktørr.

I år var det bare fryd og gammen. Sortingssystemet fungerer knirkefritt og vi er ganske så effektive, om vi skal skryte litt. Sauene suser gjennom slusene og blir plassert til de rettmessige eierne kjapt.

Så begynner avgjørelsene om hvem som skal i retning slaktebilen og hvem som skal føre slekten videre.

MERKET FOR LIVET

Med grov merkepenn i hånden så blir fargerike striper satt i pannebrasken med helt avgjørende merking som dreier seg om liv eller død!

Nå går hver en sauebonde med litt alvorligere mine i fjeset og viktige avgjørelser blir tatt under et kor på flere hunde sauer som bare kan en sang..og det er ”bæææææ”

Så skal sauene tilbake til opprinnelsen på hjemlige trakter. Frodige beiter står klar for å kunne fortsette vektøkningen. Bare en liten del blir sendt på slaktebilen direkte fra fjellet. Mesteparten må hjem å godgjøre seg før slaktebilen regelmessig kommer innom hele høsten og frem til jul.

Den totale opptelling foretas, der noen sitter tilbake med et fornøyd smil, mens andre fortviler over store tap på beite.

Så er vi tilbake til starten igjen. Væren er sluppet inn til sauene, og det er ”Påan igjen ” som Eggum synger så fint.

Du er her: Hjem Hund, jakt og fiske RINGEN ER SLUTTET!