Josef og Jomfru Maria

Noen av de bevandrene innen naturfoto har kanskje hørt om Vietnamsmilet Dhu Day Ding Dong Phu.

Han kom rekendes på ei fjøl og halte seg i land i hårfestet til gyllenbrun blæretang ved Norskekysten et sted. Betatt av bølgeskvulp og måkeskrik følte han umiddelbart et kall, en slags magnetisk dragning mot naturfoto og hastet avsted med våte skritt til nærmeste fotobutikk hvor han prutet iherdig ned sitt aller første kamera. Så søkte han jobb hos SAS og sitter der nå midt i bookingsystemet med et hyggelig stort smil og er godt etablert her til lands.

Klart han bestilte lynraskt fotoskjul, når det svirret rykter om samarbeidsvillige hauker i fleng. Så sto han her på tunet, oppglødd og smilende, noe som egentlig er kjennetegnet til denne snakkesalige og sprudlende lettvekteren. Som å få et av Ole Lukkøyes tyngste slag, måtte han innse at de krøplete beina ikke kunne bringe ham opp til lykkeland. 150 høydemeter i kronglete sti, nesten rett opp er i drøyeste laget for en som sliter med fotfeste på flat mark. Det var umulig! Turen opp tar ca 20 minutter for en gjennomsnittlig Norsk latsabb, for Ding Dong Pham Phu, ville det tatt dager.

Selv med en så nedslående beskjed, opprettholder merkelig nok humøret og viser den hvite perlerekkka i et frustrerende smil som fyller hele fjeset.

Motvillig ønsker han to andre fotografer lykke til, og river seg fortvilt i tynt hårfeste mens den lille hjernen jobbet på spreng, i håp om et lysglimt i en falleferdig tunnel. Tandemhopp, luftballong og helikopter blir nevnt, men det vil seg liksom ikke. Stort bedre ble det ikke et par timer senere når tekstmeldingene haglet inn fra overlykkelige fotografer. "Nå har eg haugevis med ekorn, nøtteskrike, svartspett, hauk og ørn på brikka, men kor e bjørnen?", skrev den oppglødde rogalendingen, vel vitende at Ding Dong Phay og Phu ville vri seg i physkelogisk smerte her nede på Døligården.

Jeg ble født snill for mange år siden og hadde ikke hjerte til å se ham slukøret i bilen fra villmarksus til flystøy og stressmiljø. Noe måtte gjøres for den lattermilde humørsprederen.

Løsningen ble Nimir. Nimir er født på Island, men har bodd hos oss nå i flere år. Han blir brukt som kløv og ridehest her. Det må jo da være å mulig å få festet fast krøplingen, og stramme så hardt at han ikke faller av i såpeglatte gjørmebakker og steinurer. Utfordringen er stor, og så for Ding Dong Phu Pham Poh.

Han er bortimot overlykkelig av forslaget og det er litt artig å se frykt fortrengt av lidenskapen til naturfoto. Jeg legger inn en stor tidmessig sikkerhetsmargin. 03.30 ble gluggene åpnet og en kjapp frokost senere var Hoppalong Cassidy på plass og Nimir merket vel knapt at noe var på ryggen da vi satte oss i bevegelse.

Jeg hadde lagt inn over 1 time til problemløsning og siste utvei ville være å bære ham opp, noe som jeg slett ikke så frem til, da han besitter munndiarè, og bæringen gjør det umulig for meg å kommunisere på vanlig vis.

Vi var som tatt rett ut av bibelen. Josef først med eselet i hånda og blytung ryggsekk. Støvlene synker i myra og biter seg fast i underlaget. Jomfru Maria skrever over eselet som ligner en pelskledd flodhest og brillene hennes,dugger allerede. I stummende mørke fekter lyskildene seg oppetter lia, og ja, det er en spent stemning...klarer vi det? Alle er vel like bestemte og innbitte. Jeg vil tilfredsstille Jomru Maria, eselet vil bli ferdig med jobben og slutte seg til flokken igjen, og Jomfru Maria vil til lykkeland.

Vi rusler oppover som en småhellig åpenbaring i gyllent lys fra flere hodelykter. Tror nok ingen utenom folk i naturfotomiljøet ville hatt det minste snev av forståelse for denne lille karavanen som sliter høydemeter i stummende høstmørke, der linsene tyter ut av overfylt ryggsekk. Lyskildene fylles av Nimirs anstrengende pust, mens søla skvetter og hover gnisser gråstein. Jeg prøver å gå forsiktig med ham og ber til høyere makter at Ding Dong Phu Pham Poy ikke får panikk på noen måte. Han er merkverdig stille, faktisk så musestille, at jeg må ta noen kontrollspørsmål, for å høre om han fortsatt er på banen.

Vel fremme er jeg mektig imponert. Imponert over begge! Nimir klarte brasene utmerket uten et eneste feilsteg, og for ikke snakke om Jomfru Maria som klamret seg fast og ble hengende i usedvanlig spesielt terreng for en førstegangsrytter. At hun beholdt fatningen, var til tider ingenting annet enn et under.

I det han lander på bakken, så går skravla igjen, i godt gjennkjennelig tempo der humøret og forventningene er skyhøye. Jeg rasker meg ned fjellsidene med Nimir som får god mat som takk for bryet, og haster meg opp lia igjen. Heldigvis slipper å kjempe en kamp mot dagslyset, som jeg fryktet. Vel fremme igjen, legges lokkematen ut og like etter trekkes glidelåsen igjen...vi er klar!

Spennende å vente på dagen som gryr, hva vil denne dagen bringe, hva kommer i dag, mon tro!

Fjellskogen våkner sakte til live. Nøtteskrikene inntar arenaen først, så høres meisene. Et av fire ekorn bruker kamuflasjetaket som springbrett ut til fòringsplassen og resultatet av det sjokket får meg til å hive kokvarm te over fanget mitt.

På min venstre side ser jeg en brun bylt bevege seg bortover i lyngen, en orrhøne!

Det er godt med bærlyng på alle kanter her, og vanligvis mest storfugl her, men artig å se orrene også selvsagt.

”Der” Haukelyder!

07.05 begynner sirkuset! Først en hauk, så to! Det er for tidlig til foto men veldig artig å se dem jakte.

Fòringsplassen er under massivt angrep fra alle kanter! Jeg hører klikkelyder fra Ding Dang doy Pham Phu som høyst sannsynlig skviser isoen til bristepunktet. Selv fyller jeg en ny kopp med te, vel vitende om at dette vil vedvare lenge, lenge nok til at lyset samarbeider.

 

Så kommer en hauk til..og enda en. 4 hauker terroriserer nøtteskrikene i matfatet som besatte. Under skrik, skrål og klikkelyder klarer de merkelig nok å få i seg mat nok til hamstring og flyr skysseltrafikk inn i skogen til hemmelige gjemmesteder før de haster seg tilbake til krigssonen.

Lyset forandrer seg til det bedre og angrepene opprettholdes gjennom hele dagen. Når den siste kveldsola stryker over fortsatt aktiv slagmark, skvetter alle fugler til skogs i all hast og etterlater seg en knugende stillhet. Jeg tittet på nyinnkommne melding fra Ding Dong Ping Ping Pong, og der står det med nysgjerrig skjelvende skrift...ørn kanskje???

Like etter skygger sola for diger kropp som intar fòringsplassen. Ei kjempestor nydelig kongeørn setter ut landingsklørne og deiser elegant ned ved ferskvaren. Kveldsola skinner svakt på den gyllengule fjærdrakten. Den ser ut som et levende kunstverk! Faktisk den flotteste ørna jeg noengang har sett!

Den inntar måltidet sitt med stor ro...dette er kongen, ingen tvil!

Den blir en times tid, helt til sola lager lange skygger og dukker ned i skogen bak oss. Ørnekroppen løfter seg på kraftfulle vinger og forsvinner ut i sitt landskap. Og perlerekka til Jomfru Maria lyser opp heleområdet.

For en dag!

Du er her: Hjem Naturfoto Josef og Jomfru Maria