Ørnene har landet!

Rødreven spiser med liv og lyst, totalt uvitende om at like bak den, sitter 2 velvoksne ørner og ser maten spise maten deres!

Snøen laver ned, og denne gang, ja så blir den nok liggende, jaggu på tide at årstiden stemmer Dagen i forveien er jeg på vei inn til Gaupebu, for å sjekke åte. Det er mørkt og en fin stemning ute. overens.

Det er ikke mer snø kommet, enn at jeg benytter bilen innover. I det jeg svinger ut fra husveien, og begynner stigningen oppover retning Gaupebu, ja så ser jeg rykende ferske spennende spor som kommer opp fra dalsiden og følger veien oppover.

Størrelsen er ikke å ta feil av, og når jeg kjører bilen opp ved siden av dem, er det ingen tvil. Gaupe!

Sporene er virkelig hotte..og de runder rundt svingen like oppi her. Jeg øker farten på bilen, holder høyt tempo oppover, vet at den er like i nærheten. Når jeg runder svingen og lysene sveiper over lenger fremme, ser jeg den. Den står midt i veien, og jumper i et sprang rett opp skråningen inn til venstre.  Hm..sjelden å se den gå på oppsiden av veien, den pleier som regel alltid gå på nedsiden. Knallkjekt! Det er tredje gang jeg får se det staselige kattedyret, og hver gang bruser blodet!

Det er grytidlig morgen. Jeg sitter i Gaupebu og venter på at dagslyset skal få avsløre aktiviteten her oppe nå. Kjenner jeg er utålmodig rastløs og gleder meg veldig og vet at ørnene er i nærheten.

Det er stummende mørkt inne i bua, og grålysningen siger sakte på.

Der! 4 ravner kommer seilende inn. Kretser litt usikkert rundt flere runder og lager skikkelig lurveleven. Må sikkert være greit å fly over fristelsene slik. Alt virker som fryd og gammen. De kaster seg lekent i luften, sjener i de sterke vindkastene og spiller på hele lydregisteret.

For 3 dager siden satt jeg iskald i dog House og frøs sammen med spetter, diverse småfugler og en mengde nøtteskriker. Nå sitter jeg langt uti villeste ødemarka på en fjellknaus, på strømpelesten, lettkledd  i god varme, og skuer utover et barsk og mektig landskap som strekker seg så langt øyet rekker. Snakk om kontraster.

Nesten som ut av intet, glir store utstrakte vinger inn på plassen!

Ei nydelig velvoksen ørn setter seg i nærmeste tre. Den sitter en stund, titter ned på dagens koldtbord med skarpe strenge øyne. Jeg lar kamera være, det er ikke lys nok enda. Etter en stund tar den til vingene, bare for å fly 10 meter bort til neste tre. Der blir den sittende en halv time før den seiler utover dalen og blir borte.

Ravnene har så vidt begynt å spise. De er uhyre vaktsomme. Vi har montert nye dummieslinser på utsiden, smart komponert av Petter Smart, dvs Tor Eirik Pollestad, og derfor så skjønner jeg at de er litt skeptiske. Linsene er jo i bevegelse konstant i denne vinden. Hensikten er jo at de skal tilvennes vinglete linser og litt smålyder fra bua.

Jeg er forsiktig selv…er helt rolig, det er kun klokka som tikker og takker frem bedre lys.

Fra i fjor og frem til i dag, har jeg fått økt fotoselvtillit. Dette grunner ut i topp utstyr og service fra Stavanger Foto, og at jeg omsider har begynt å skjønne mer av innstillinger og forberedning.

Forrige vinter satt jeg med forhåndinnstilt kamera, som jeg ikke rørte i hele tatt, uansett vær endringer. Jeg forstår godt at dette er en økende type aktivitet landet rundt og at det er lekende lett å bli hekta.

Jeg tenker med skrekk og gru på alle de bortsløste kjempemulighetene jeg hadde i fjor.

Nå er jeg mer klar, enn jeg noen gang har vært, og den følelsen liker jeg!

Plutselig skvetter ravn til alle kanter..ørna er tilbake.

Prektig og flott, sitter den glimrende til i treet. Jeg styrer mot…kjempeforsiktig. Der,der er den innenfor. Et par kjappe bilder avfyres, før den løfter vingene og kommer rett mot meg…og ned på åta. Jeg er kjapp på avtrekkeren, får det med meg på en super måte..godfølelsen brer seg i kroppen.

Når den begynner å spise, benytter jeg tiden til å sjekke histogrammet. Pokker! De er overeksponert!

Lyset har jo bedret seg så mye, at innstillingene var i overkant. Kjapt rister jeg av meg skuffelsen, er  på hogget igjen..knipser noen fine sittebilder…og når jeg sjekker histogrammet igjen og løfter hodet , ja da er fuglen fløyet.

Sitter tilbake litt skuffet. Skuffet over at jeg ikke sjekket konstant lyset, og skuffet at jeg sølte bort både innflyvningen og at jeg gikk glipp av når den reiste. Hmm, jeg lærer da, noe nytt hele tiden.

Det er skiftende skydekke og sola kommer og går hele tiden. Jeg benytter tiden til å øve meg litt på ravnene. Artige fugler, fulle av liv og ablegøyer.

Lyset er nå fantastisk, og ingen ørn i sikte!

Et par timer senere kommer den tilbake og setter seg 50 meter fra meg i borterste fototre. Der sitter den rolig i over en time, før den kaster seg utover dalsiden igjen. Like nedenfor, letter enda ei, og dermed er det to staselige fugler som henger på vingene nedover dalsiden.

 

Sola legger et glødende oransje/rosa slør over fjellene i horisonten…nydelig!

Ravn skvetter igjen, og der kommer ørn inn for landing i borterste tre. Når jeg holder på å sikte meg inn, ja da kommer plutselig ei til i full fart og deiser inn i den som sitter.  Basketaket varer noen sekunder, før den nye setter seg litt ovenfor i samme tre..stilig!

De blir kun sittende en kort stund, før de er på farten igjen, utover Dalen.

Rart de ikke kommer innpå åta?

Når tanken er tenkt, ja så kommer enda ei ørn. Denne gang ei flott sjokoladebrun ungørn!

Den er stor og fin. Tror nok ørnene har i høst hatt spesielt gode forhold her i området. Det å henge på himmelen å plukke hvite harer og ryper på mørkt underlag, må være som å ta gotteri fra barn. I flere måneder har de nå fått storkost seg på bekostning av småviltet.

Fikk en god følelse med harene her i sommer.  For første gang, på de 6 årene vi har bodd her, så hoppet det ikke mindre enn to harekull på vei inn til Gaupebu.  Kanskje er årsaken, at ørnene får mat hos oss, i stedet for å spise småviltet gjennom vinteren. Det finnes jo ikke snev av tvil, om at ørnefòringen gir fordeler til småviltet. Hvor mange harer, ryper og skogsfugl som blir spart pga dette, vites jo ikke eksakt, men vi håper og tror det er en betydelig mengde.

Ungørna løfter seg på vingene og sveiper over området før den seiler av sted på stive vinger.

Like etter kommer ei voksen ørn, setter seg like til høyre for meg. Sitter kun i et minutt, før den er på vingene igjen…

Det blir stille en stund. Knipser og øver meg litt på ravnene i flott lavt sollys. Jeg undres over forsiktigheten til ørnene. Ravnene er jo trygge, hvorfor ikke dem da?

Været forandrer seg og det begynner å bli ettermiddag. Det beste er nok forbi… Tanken er så vidt tenkt, før ei ørn kommer, sitter i borterste  i minutt, før den seiler rett inn på åta. Ravnene skvetter i alle retninger og hun er et nydelig syn, der hun river kjøttstykker i høyt tempo.

Før jeg i hele tatt, får tatt i kamera, så letter hun og flyr av sted?

Kort tid etter, kommer nok en ørn i borterste tre. Like etter kommer en til, og smeller enda en gang rett inn i den andre. De bakser litt, før de innretter seg og sitter omtrent side om side.

Tipper det er voksenparet som hører til i området her, og ungfuglen, er kanskje sommerens resultat?

Plutselig får jeg øye på en rødrev som kommer snikende over bakkekammen og rett bort til åta?

Ups..her må jeg virkelig følge med! Dette kan bli knallbra!

Rødreven spiser med liv og lyst, totalt uvitende om at like bak seg, sitter to velvoksne ørner og ser maten spise maten deres!

Jeg knuger kamera, og har lynraskt stilt inn på rikelige mengder ISO, kjapp lukketid og et fint utsnitt. Er kjempeklar. Jeg venter dødsangrepet hvert øyeblikk!

Jeg holder pusten, ingenting skjer?

 Ved nærmere øyekast på reven, så ser den lidende ut. Dette er uten tvil en rev med skabb. Hele holdningen, bevegelsene og utseende viser tydelig at tiden er i ferd med å renne ut, uansett.

Kanskje er ørnene tilbakeholdne pga sykdommen? Kanskje ligger det i fuglene, at dette bytter skal en holde seg borte fra? Aner ikke, men det er tydelig at den får være i fred. Den spiser en halvtimes tid, før den tusler av gårde over bakkekammen og rett under ørnetreet.

Jeg begynner så vidt å tenke på å pakke ned utstyret. Mørket har senket seg over Gaupebu og det er slutt på fotolys.

Ravnene er i ferd med å forlate området, da plutselig voksenørna deiser rett ned på åta. Der blir den sittende å spise, til det er så mørkt at jeg må bruke kikkert for å fortsatt kunne se den. Like før stummende mørke, løfter den sine store vinger og forsvinner ut i kvelden!

Jeg sitter tilbake med mange inntrykk fra starten på begynnelsen. Det har minimum vært 3 forskjellige, kanskje 4. Tok med meg lesebok til kjedelige stunder, fikk ikke lest en bokstav!

Ørnen har landet, og Gaupebu står klar for gjester!

Du er her: Hjem Naturfoto Ørnene har landet!