VAKKERT,VILT OG VEMODIG!

En rødrev har nok fått seg et herremåltid. Sitter nok i nærheten her med munnviken full av fjær, helt uvitende om at han nettopp har spist den tøffeste tiuren jeg noen gang har sett.

VAKKERT!

Kvelden mørkner til og jeg ligger i soveposen og lytter til flerfoldige storfugler som slår seg i trekronene rundt kamoteltet. Ingen tvil om at morgendagen vil bli aktiv. Vanskelig å lukke øynene å senke tankevirksomheten inn i hvilemodus med så mye levende liv rundt seg. De tunge fuglekroppene sitter rastløse på bøyde greiner.  De ser utover den stjerneklare nattehimmelen i påvente av antydning til grålysning.

Fløytende vårkåte toner fra spurvugla, gir en godfølelsen av å komme helt inn til beboerne i denne unike gammelskogsstua.

 Dette er en av de flotteste skogsområdene jeg har vært i. Svære eldgamle malmfuruer, regnmosekledde skråninger, lysninger med voksne blåbærtuer som vitner om frodig matfat og formidabel utsikt over et brutalt landskap.

Jeg våkner brått av noen som rister skrukkene ut av noen svære plastsekker, hvertfall er det min første tanke, før jeg får summet meg!

GLUKK! GLUKK!.....GLUKK!  Så gjentagende risting…Jeg gløtter søvnig ut gjennom kamoduken og ser konturene av to mørke kropper som braker sammen med utspilte slagvinger.

Whaoo, det er i gang allerede!

 Joda, der er de!  Startskuddet gjaller gjennom gammelskogen og det drysser ned med svære svarte fuglekropper som lander som stålfjærer!

Jeg skimter fugler med særdeles stolt holdning. Så høyreiste og fine at beina knapt er i bakken. Ingen grunn til å rote med kamera ennå, det er for tidlig, knapt lys.

En fantastisk følelse å oppleve at skogen våkner til liv, så mye! Jeg befinner meg i sentrum av begivenhetene og det livner til overalt!

De spankulerer stolte og høyreiste!  Halefjærene er stramt utspilte og de sleper vingene lydhørt langs etter bakken.

Noen er så nært at de skraper seg inntil teltduken, andre sitter på taket og spiller!

Tidvis så drysser det fargerike røyer fra tretoppene, for et liv!

For noen vakre fugler! Og så mange, er jo staselige fugler overalt!

Kraftfull koksgrå hals som glir over i en grønnsvart brystkasse som synker ned i en ravnsvart buk. De brune vingene og de små hvite feltene i den kunstneriske fjærdrakten er formidabelt nydelige. Og den lille pulserende bloddråpen over sort øye gjør hele denne fargerike bunaden komplett. Fjærdrakten er proppfull av vakre detaljer som en ikke klarer å se seg mett på.

Kamoteltet er nøysommelig satt opp med hovedvekt på å være usynlig. Nesten umulig å se, selv om det er midt på bildet!

VILT!

Det virker som det er usynlige grenser. Hver tiur ser ut til hå ha sitt eget område, der de bevisst forsøker å komme så nært kjernens sentrum som mulig.

Intensiteten er dirrende og atmosfæren er i høyspenn.  Røyene er under konstant oppsyn av sjefstiuren og den tittelen må forsvares utallige ganger av flerfoldige rivaler som tilnærmer seg fra alle kanter, på jakt etter en åpning og ei ubevoktet rødbrun røy.

Sentrum i leiken, er jo målet for alle. Her er dagens høydepunkt og mening med livet for de aller fleste av disse beilerne. Dette er selve parringsplassen som bevoktes med nebb, kraftfulle vinger og klør! Her kjempes det så fjærføyka står, og seierherren får alle prinsessene, så enkle regler er det!

Jeg er overrasket over det pågående tempoet. Sjefstiuren som rager høyest på rankingen er konstant ute i strid og det virker for å være en evigvarende kamp om å forsvare posisjonen. Stadig vekk kommer nye tiurer, noen ganger flere om gangen. Det virker nesten nytteløst. En real omgang juling, virker liksom ikke. De går bare bak en kolle og samler krefter, for så å komme tilbake igjen.

Sjefstiuren er svær. Den er en slags kamplysten Mike Tyson type med Jan Thomas utsmykkede eleganse omgitt av blomsterFinns fargeflora. Jo, det er flott, men likevel så virker det så brutalt, å forsvare tittelen sjef!

VEMODIG!

 

Jeg synes oppriktig synd på denne staselige fuglen. Dette må jo være mer enn han kan klare. Riktignok, så haster han seg over ei røy i ny og ne som plutselig kneler forlokkende til innbydelse. Det som for oss mennesker er som en nytelse verdt å huske, er for sjefstiuren det fullendte kaos. Det er jaggu litt av en oppgave han har.

Over et titalls røyer skal betjenes på samme tid som han skal sloss med uthvilte pågåere overalt. Noen ganger så må han forfølge dem litt over en kolle for å understreke posisjonen, og da styrter det til med rivaler som øyner muligheten til å gå inn å spre røyene i håp om å få seg et nummer.

Tyson kommer hastig tilbake, tar et kjapt overblikk, og så er det påan igjen som sangen heter.

Det går i ett, time etter time. Han må jo bli sliten, dette må jo koste uhorvelig med krefter.

En ungtiur titter ned fra skogstaket. Kikker ned på slagmarken og lander uvitende rett i sentrum. Videre spankulerer den med høy halsføring rett gjennom fjærdekte Gazastripen uten å bli angrepet. Hm..rart, men den var nok ikke gammel nok til å bli oppfattet som en trussel. Jo, må si meg enig med sjefen, spare krefter der en kan.

Det å observere en leikplass blir jo beskrevet som vårens vakreste eventyr, og jo, jeg skal nesten være enig med det, men…

Tyson bærer preg av å ha vært i strid en stund. Han har lyse arr i hodet, og bunaden mangler både knapper og sølvlenker. Dette er jo utrolig heftig og konstant. Det går jo i ett!

Lydrommet fylles av GLUKK og saging om igjen og om igjen

Skal virkelig en fugl skal forsvare så mye alene, og i tilegg klare å bedekke en hel gjeng med jåledamer som ikke er helt å stole på i den høye blåbærlyngen! For en oppgave!

Jeg både beundrer og ser på ham med undring. Er det virkelig verdt det? Blir du drevet av urinstinkter som ikke kjenner begrensning?  Er dette din egen ukuelige sterke vilje, eller er det en slags transe som du ikke helt har kontroll på selv?

Like etter så braker han sammen enda en gang med en av de kraftigste rivalene. Fjæra fyker og de tumler i rundkast nedover skråningen. Dette er virkelig heftig. Med kraftslag og biting forsvinner de over haugen og jeg hører tydelig at kampen fortsetter på andre siden…så blir det stille..

Så kommer det stramme høyreiste hodet oppover skråningen, nok en gang har den seiret. Så snur den seg..

Nei!

 Ei svær blodig flenge gjør seg synlig! Kanskje så mye som 4 cm åpent kjøttsår på halsen!

Dette er alvorlig!

Jeg hører tydelig at lyden er annerledes, det surkler. Jeg synes oppriktig synd på den! Den er veldig skadet, men fortsatt så holder den stand på haugen. Jeg er jo glad om morgenen er kommet så langt at seansen nærmer seg slutten. Sakte begynner fuglene å gå over i beitemodus. Noen flyr opp i trekronene igjen, andre beiter seg bare mer og mer stille bort og forsvinner i skogen. Tilslutt er også Tyson stille. Alene skuer han utover. Jeg kan nesten høre ham tenke.. Phu, så var denne dagen også over.

Det er nesten ufattelig at dette kan pågå hver eneste dag over ganske lang tid.

Jeg ser Tyson sige nedover skråningen og forsvinne, for en fyr!

TRONSKIFTE!

2 dager senere er jeg på vei inn mot spillområdet igjen. Like før jeg er fremme, ser jeg en fjærbylt i lyngen. Litt trist og på samme tid føler jeg en rar lettelse over at Tyson slipper å la instinktene hans drive ham lenger.

En rødrev har nok fått seg et herremåltid. Sitter nok i nærheten med munnviken full av fjær, helt sikkert uvitende om at den nettopp har spist den tøffeste tiuren jeg noen gang har sett!

Vårens vakreste eventyr fortsetter. Tronskifte skjer automatisk der en ny majestet blir kongen på haugen.

Lykke til, det trenger du!

 

Du er her: Hjem Naturfoto VAKKERT,VILT OG VEMODIG!